Øyhopping med laaange transportetapper…

Flyreise, bussturer, minivan-turer, båtturer, taxiturer og trasking beskriver dekkende store deler av tidsfordrivet vårt de siste to ukene. Vi startet med en velkjent og nokså behagelig flyreise fra Hanoi til Kuala Lumpur i Malaysia – første etappe var unnagjort. KL tok imot oss med åpne armer, og vi kledde oss i sightseeing-modus og satte kursen mot de mange opplevelsene denne byen har å tilby. I og med at Trude er av en noe arrogant oppfatning av at ”en storby er en storby” hadde vi bestemt oss for å bli i kun 1 1/2 dag – så det gjaldt å skru på duracellbatteriet for å få med seg det ønskelige. Og vi er ganske så fornøyd med resultatet: vi fikk sett de kjente Petronas twin-towers (som vi stod opp grytidlig for å skaffe billetter til å bestige, men som dessverre var stengt akkurat den ene dagen i uken vi var der…nice!), vært i toppen av singletower med utsikt over hele byen og dens skyline, besøkt den idylliske butterfly-parken og nydelige orkide-hagen (viktig å få med at det var den kvinelige delen av reisefølges ønske), spist fantastisk kylling satay og miglet med den lokale befolkningen i Chinatown, samt sjekket ut et av KLs berømte shoppingsentre. KL ga inntrykk av et holdent og moderne Malaysia, som for vår del ble en sterk kontrast til storbyene i Vietnam. Plutselig var det uvant med organiserte butikker med utvalg som vi er vant med i Norge, når vi de siste ukene hadde blitt fortrolig med å plukke opp nødvendige forsyninger i tilfeldige boder gatelangs.

Øverst: Petronas twin-towers.
Nederst venstre: Smått overrasket over omstendighetene.
Nederst høyre: Fra orkide-hagen.

Vi var noe morratrøtte og slitne, men glade og fornøyde neste dag da vi satte oss på bussen for den 7 timers lange reisen til Langkawi. Ettersom reiseboken vår omtrent frarådet oss å reise med buss i Malaysia med bakgrunn i en del stygge ulykker og sjåførenes tendenser til råkjøring, ble vi særdeles positivt overrasket over både veistandarden (firefelts motorvei hele strekningen) og sjåføren vår. Det hele gikk faktisk så rolig fra seg at Trudes reisesyketablett muligens kunne vært unngått :) De første timene på denne vakre øyen bestod i hotell-shopping som resulterte i en bungalow som helt klart har sett sine bedre dager (å bo i Malaysia går hardere utover budsjettet vårt enn de andre landene vi har besøkt til nå). Tross kakerlakker, maur, mygg og støv lå den rett på stranden med sjøutsikt, noe vi nøt godt av under frokostene på balkongen. Så mens dere der hjemme nøt påsken i Norge, tok vi en påskeferie i ferien på Langkawi. Patrik var til og med så søt og omtenksom at han lagde påskerebus som Trude er bortskjemt med fra sin far hvert år og som står høyt i kurs. Foruten idyllen (hvite strender og svært varme omgivelser), var kanskje ikke Langkawi det mest spennende stedet å besøke – men øyen gav oss definitivt et behagelig opphold. Hver dag hadde en kort periode med troperegn hvor himmelen virkelig åpnet seg på vidt gap! En av dagene, da regnet begynte å øse ned i solnedgangen sprang vi ut i havet som lå helt dødt for bølger – det var et spesielt syn å ligge i vannet og se utover horisonten mens regnet plasket over vannflaten rundt oss.

Øverst venstre: Trude nyter frokosten sin på balkongen.
Øverst høyre: Patrik imiterer den hardt promoterte dyrearten på Langkawi - ørnen.
Nederst venstre: Japanere er harde på fotografering - her er ett gullkorn.
Nederst høyre: Malaysia har vært det varmeste stoppet til nå - her er Trude i et desperat forsøk på å redusere kroppstemperaturen (air-conanlegget kan skimtes i høyre hjørne).

Vi bestemte oss for å dra videre etter noen dager, nærmere bestemt til Perhentian Island. Denne øyen ligger på østkysten av Malaysia som betød nok en lang transportetappe for vår del. Ettersom erfaringen med bussreiser nå var relativt positive tok vi sjansen igjen. Denne gangen med nattbuss. Billettene ble kjøpt av en lokal kar på Langkawi, da vi ikke fant et ”offisielt” kontor å henvende oss til. Mulig det er dette som gjorde at vi endte opp på en gammel og svært sliten buss hvor motoren skrek etter pensjon og støtdemperne trolig sluttet å fungere for 10 år siden. Dette ledet til en svært interessant tur da veiene bestod av ca 80 % krappe svinger over sterkt kupert terreng. Dette, sammen med en sjåfør som kjørte som om vi hadde mannen med ljåen hakk i hel, samt fraværet av sikkerhetsbelter, gjorde at vi måtte klamre oss fast til setene og krysse fingrene for at dette skulle holde helt frem. Klokken 03:00 ble vi dumpet i et mørkt gatekryss, og smått fortumlet og trøtte i trynet grep vi bagasjen og steg ut av bussen. Utenfor ventet en eldgammel Toyota Camry og en kar som hevdet han var taxisjåfør (dog ingen ID, takstameter eller lignende å spore) og kunne frakte oss den siste etappen. Vel fremme ved ferjeleie møtte vi på to hyggelige karer som lå og sov utenfor kontorene deres og som gladelig solgte oss billetter til båten. De tilbydde også to trøtte kropper en strandmadrass så vi kunne få oss noen timer på øyet før båten gikk på morgenkvisten. Merkelig å bli så lykkelige av en strandmadrass som vi ble da :) Og Perhentian Island innfridde absolutt det vi hadde lest og sett bilder fra den. Vakrere og naturskjønne omgivelser skal du lete lenge etter! Øyen viste oss også et dyreliv vi tidligere både har drømt om og fryktet. Vi nevner i fleng: haier, barakudaer, øgler, salamandere, slanger, edderkopper, comodoer, fulger, korallrev med fisker i alle mulige farger og fasonger. Det fantastiske var at vi bodde på en resort som hadde korallrev rundt hele strandlinjen slik at vi kunne snorkle når det passet oss. Men etter å ha vært her i tre stille og late dager, kjente vi rastløsheten og bestemte oss for å reise videre.

Øverst venstre: Primitive soverforhold - på daværende tidspunkt føltes det som et 5 stjernes hotell.
Øverst midt: Denne kom taslende ut jungelen for en dukkert.
Øverst høyre: Hyggelig reisefølge på en av etappene.
Nederst venstre: Kan ikke be om et klarere og mer tilstrekkende badevann :)
Nederst midt: Snorkling-queen.
Nederst høyre: Bøs fyr (spar kommentarene - red. Patrik)

Vi staket kursen nordover – og vinden førte oss til Koh Samui, Thailand. For dere som ikke vet det har vi vært her en gang tidligere for seks år siden. Dessverre ble dette oppholdet en heller negativ opplevelse da Patriks immunforsvar tok fullstendig kvelden, og Trudes fulgte hakk i hel. Vi vil derfor gi øyen en ny sjanse til å rette opp fortidens ufrivillige slankekur. Transportetappen hit var også av det interessante slaget. I og med at vi ikke hadde booket noe fra før, bestod hoveddelen av å hoppe på såkalte minvans med andre lokale. Sjåførene her hadde ikke noe mindre dødsønske enn i Malaysia – men nå begynner vi snart å bli immune for asiatisk kjørestil, så vi tok det med knusende ro og brukte heller tiden til å bli kjent med de andre i bilen :) Nå planlegger vi å være i Thailand frem til flyet fra Bangkok til Beijing letter. Den eneste hindringen er ”bare” oppholdstillatelsen, da det viser seg at ved å krysse grensen mellom Malaysia og Thailand til fots (noe vi gjorde) får man kun oppholde seg i landet i 15 dager. Men vi tar problemstillingen med stoisk ro, da det meste ser ut til å ordne seg til slutt…

For ordens skyld: Vi kaster ett kast for Malaysia sett under ett.